Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Mediehåndtering’ Category

Ja. Et rungende høyt ja er svaret. Utfordringen er at det ikke er så mange av dem som gjør det. Hvorfor? Skyldes det sjenanse? Skyldes det redsel for å bli oppfattet som useriøse av kolleger? Eller skyldes det at forskerne ikke blir gitt muligheten og opplæringen i å fortelle sine historier og i å presentere?

Teksten er skrevet av Gunn Janne Myrseth, kommunikasjonssjef i Christian Michelsen Research og sentralstyremedlem i Norsk Kommunikasjonsforening.

Presentasjon

Jeg jobber i et lite forskningsmiljø i Bergen. 170 dyktige naturvitere. De er de flinkeste på sitt fagområde og dette vil vi at verden skal vite. Derfor har vi satt i gang med egen skolering på kommunikasjon. Skolering som skal gjøre dem tryggere i møtet med nye kunder og forskningsmiljøer, på scenen, i pressen og i teamarbeid. Ikke alle er nemlig «like utadvente og lette i kroppen» som oss avdankede journalister. De er flinke fagfolk, men det skorter på evnen til å fortelle verden om dette. Men det er det faktisk mulig å gjøre noe med. Vi tok utgangspunkt i følgende scenarier:

A:

  • Redsel for å dra til kundemøter – i alle fall alene.
  • Redsel for å kontakte kunde når det gjelder hva som skal gjøres, å presentere et problem, å sprekke på tiden eller rett og slett å ikke tørre å spørre hva kunden mener. Ja, selv en telefonsamtale er altså skrekk.

Resultat: Dårlig kundeoppfølging. Store økonomiske tap grunnet tidsoverskridelser og kunden er mistet for alltid. Våre ansatte blir ulykkelige, og opplever å ikke beherske jobben sin.

B:

  • Møter med kunder etableres, men på grunn av kompetansegap mellom kunden og vår ekspert blir det dårlig klima. Eksperten glemmer å snakke kundens språk.

Resultat: Ingen kontrakt.

Kan vi gjøre noe?

JA!

  • Det er viktig at budskap og kommunikasjon legges til rette slik at budskap når frem. Dette er ikke kundens ansvar, men vårt. Det er nemlig ikke alltid at våre forskere møter doktor Persen. Markedsdirektør Olsen kan være sendt ut.
  • Målgruppesiktet kommunikasjon er viktig; ikke bare i møtet med journalister, men alle i omverdenen.

Jeg kunne ha ramset opp mye, mye mer, men budskapet vårt er såre enkelt. Ved bruk av vår kommunikasjonsskole skal vi få en bedre drift, og ikke minst sikre at våre medarbeidere kan bli dyktigere selgere ved at de gjennom CMR-skolen blir tryggere på seg selv og sin historie. Trening gjør som kjent mester.

Vi valgte et slogan: «Med CMR-skolen blir du tøff, trygg, åpen og leken».

Trygg: «Jeg besitter en unik og viktig kunnskap»

Tøff: «Fordi jeg besitter viktig og unik kunnskap er jeg verdt å lytte til»

Åpen: «Du inkluderer og har dialog med omverdenen»

Leken: «Gi av deg selv. Man trenger ikke fremstå som en tørrpinne for å bli tatt på alvor»

Fortell din historie

Vi utfordrer dem med eksterne gjester: – Dette må komme innenfra, og dere må ville det selv. Vi skal gi dere selvtillit og tro på at dere klarer det. Sitat Audun Farbrot, sjef for forskningsformidling på BI og forfatter av diverse bøker og blogger om forskningskommunikasjon. Vi hyrer inn skuespillere fra Den Nasjonale Scene og friteatrene og trener dem i teatersport og møter med seg selv. Om det er kunder eller journalister, om det er på telefon, på scenen eller i møter: Du skal fortelle din historie. Møte med omverdenen er et møte i dialog med verden.

Derfor spiller det for så vidt ikke så stor rolle om det er et debattinnlegg, et innsalgsmøte overfor en potensiell bidragsyter, et nyhetsintervju, et foredrag eller et besøk hos Skavlan. Det det handler om er å by på seg selv, snakke/skrive forståelig, selge inn et budskap med troverdighet og skape interesse.

Vi coacher ved hjelp av oss selv, skuespillere og kommunikasjonsrådgiver Astrid Tomassen. Før opptredener eller møter er det viktig å gå igjennom følgende:

  • Hvem møter du?
  • Hva ønsker de av deg?
  • Hva trenger han/hun/de å vite?
  • Hva kan du?
  • Hvordan fortelle dette?

Vi har nå holdt på i fire år. Vi har begynt å få et godt internt rykte og bes nå om å utvide tilbudet. Det er kjekt! Det er et resultat av at alle forskerne, på våre finaledager, fremfører sitt selvvalgte tema med glød og innlevelse og kreative krumspring. Og alle byr de på seg selv!

Read Full Post »

Hvorvidt veksten i antall kommunikasjonsmedarbeidere er et demokratisk problem er et stadig tilbakevennende tema. Senest forrige uke fikk jeg spørsmålet av en journalist i fagbladet Journalisten. Men hva med å snu på det og spørre: Ville det vært et demokratisk problem dersom det ikke fantes kommunikasjonsansatte? Jeg tror det.

(mer…)

Read Full Post »

Skrevet av Ingeborg Volan

Nettavisene bør være førstevalget, ikke sistevalget, for kommunikasjonsrådgivere som ønsker å nå igjennom til det norske folk.

I 2013 kjenner jeg mange kommunikasjonsfolk som synes et oppslag på Dagsrevyen eller TV2-nyhetene er den største PR-suksessen de kan oppnå. En dobbeltside i Aftenposten eller VG på papir er heller ikke verst, og gode planer for å få saker på trykk i lokalavisene kan skaffe deg Gullkorn. (mer…)

Read Full Post »

Skrevet av Patrick de Souza Tuntland, PR-student i praksis hos Kommunikasjonsforeningen

Som under gjennomsnittlig kjendis-interessert hadde jeg aldri trodd jeg skulle skrive navnene «Tone» og «Aksel» i samme setning i sosiale medier. Men forrige ukes mediehysteri toppet seg da Tone Damli hyret inn medierettsadvokat for å sensurere ryktespredningen som har skjedd på nettet. En håndtering med svært høy risiko, slik jeg ser det. 

Bloggeren Christian Burmeister la ut et detaljert sladderinnlegg med tittelen «- Sannheten bak hvorfor det ble slutt mellom Aksel og Tone». Innlegget inneholdt flere kjente navn, og krasse rykter om hvem som har ligget med hvem. Etter press har han måttet fjerne innlegget.

Jeg hadde aldri hørt om innlegget før nettavisene skrev om det i forrige uke. Det ville de heller aldri gjort, hadde det ikke vært for at Tone gikk til sak. Det tok meg to minutter å finne en usensurert kopi av innlegget et annet sted på nettet, da originalen var fjernet.

At en stor kjendis går rettens vei mot en blogger er veldig spesielt. (mer…)

Read Full Post »

I fjor var kun hver tredje kilde i de skriftlige mediene en kvinne. Redaksjonene skriker etter kvinnelige kilder, men klarer ikke å øke andelen. Har kommunikasjonsfolket et ansvar?

Det er i år 100 år siden kvinner fikk allmenn stemmerett. I spaltene går likestillingen i krabbefart – dette til tross for at de aller fleste redaksjonene lenge har hatt et mål om å øke sin andel kvinnelige kilder.Kjønnsandel i norske medier

I sitt redaksjonelle regnskap for 2012 forteller VG om kildene til nett- og papiravisen. Her fremgår det at kun hver fjerde VG-kilde var en kvinne i fjor – 28 prosent i papirutgaven og 23 prosent på nett. Avisen legger til at «vi er […] ikke fornøyde med andel av kildene som er kvinner».

Få i medie-Norge har grunn til å være fornøyde. Ved å se på antallet ganger mannlige og kvinnelige kilder er referert til, som henholdsvis «sier han» og «sier hun», får vi et godt bilde av den samlede kjønnssammensetningen i norske medier. Tallene, som Burson-Marsteller har hentet fra Retriever, viser at «sier hun» ble skrevet nesten 180.000 ganger i 2012. «Sier han» ble tastet ned over dobbelt så mange ganger. Dette gir en kvinneandel på 31 prosent. Ved å gjøre den samme øvelsen tilbake i tid finner vi at kvinneandelen i 2010 bikket så vidt 30 prosent, og 26 prosent i år 2000. I fjor hadde den kulørte pressen og lokalavisene  høyest kvinneandel, mens fagpressen og nyhetsbyråene oftest foretrakk mannlige kilder.

Det er mange og sammensatte årsaker til at kvinner er fraværende i spaltene. Én grunn kan også være at kvinner er underrepresentert i betrodde stillinger i næringslivet. Andre har pekt på at profilerte kvinner sjikaneres. Uansett slår Vær Varsom-plakaten fast at det er «god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder». Når pressen ikke klarer jobben bør kanskje vi som gir råd i valg av talspersoner bidra? Har vi et samfunnsansvar når det kommer til å bidra til likestilling i spaltene?

Read Full Post »

sjonsfoto- iPad

Aldri har folks medievaner endret seg raskere. Derfor trenger vi kommunikasjonsrådgivere med ny kompetanse.

Da jeg fikk sommerjobb i Telenors kommunikasjonsavdeling for 15 år siden, var faksmaskinen ett av mine viktigste arbeidsverktøy. Jeg tuller ikke. Faksen ble brukt til alt: Utsendelse av pressemeldinger, DM-er og korrektur til reklamebyrået. Vi kunne mye om papirkvalitet, trykk, høyoppløselige bilder og distribusjon via posten. Kommunikasjonsdirektøren hadde mange venner på Tostrupkjelleren. Det var det som skulle til for å få noe på trykk i avisen. (mer…)

Read Full Post »

Kommunikasjon er viktig. Vi vet det, men likevel opplever mange kommunikasjonsfolk å ikke bli riktig tatt på alvor. Mange av oss har skydd realfag som pesten, og i skolegangen ville vi heller ha drøftingsoppgaver enn oppgaver med absolutte svar. Kommunikasjon kan ikke verdsettes med tall alene, men alle ser hvordan bedre kommunikasjon kunne utrettet mirakler – etter at det har gått galt. (mer…)

Read Full Post »

Older Posts »