Meningsmaraton

Det sies at det blåser på toppene. I enkelte deler av mediene og næringslivet blogges det nå på toppene også. Iveren etter å kommentere, gjøre analyser og spre meninger begynner for alvor å befeste seg. Snart har en hver bedrift med litt sosial mediestolthet etablert sin egen blogg. Byråer og konsulentmiljøene har kommet på banen med sine meningsplattformer og det er heller ikke nok å ha et par etablerte journalister som kommentatorer for mediene lengre. Hele panel av synsere må på plass og spesielt nettutgavene av avisene leder an denne utviklingen. Bare den siste tiden har både E24 og Kampanje lansert små kommentatorkorps som skal ta for seg dette og hint. Gledelig er det også at flere av dem konsentrerer seg om tema relatert til vår bransje.

Utviklingen, som nok er en naturlig utvikling av nettet som kanal og nyhetsflate, er positiv. Den viser hvordan mediene stadig må sjonglere kildene på nye måter. Journalistenes sosiale skjebne har blitt utfordret hardt de senere årene og de er ikke lengre alene om å ha sannheten på blokka. Samtalen må nå utnyttes på nye måter. Eksempelet med kommentatorpanelene viser også at mediene fortsatt har en essensiell rolle i sorteringsprosessen av alle meningene som finnes der ute. Og dem er det mange av.

Med alle meningene møter de profilerte meningsbærerne stadig nye utfordringer. Å vokte sin egen sti blir viktig. For når flatene som skal fylles blir så mange og deadlines raser på, har jeg en følelse av at prinsippet om å holde seg innenfor et bestemt fagfelt eller område tøyes ganske betraktelig. Jeg har inntrykk av at enkelte kommentatorer nærmest bader i sin egen fortreffelighetsmarinade og forgodtbefinnende. De mener om alt og alle, og da synes jeg personlig litt av vitsen blir borte. For hvorfor skal jeg egentlig gidde å lese kommentarene til en av de mest etablerte stemmene i Norge når vedkommende mener like hardt om skihopping, Barentshavet og Boliviajentene. Og som om ikke det er nok, er vedkommende på riksdekkende radio en gang i uken og deler gjerne sine erfaringer med blant annet fettsuging i mageregionen.

Det hele blir et meningsmaraton og det sliter på oss konsumenter. Hva skjer med substansen, hvor blir det av den egentlige ekspertisen, og hvorfor skal jeg høre etter? Grensen opp mot den karikerte taxisjåførtypen som «kunne gjort det bedre sjæl» er for meg hårfin i en del tilfeller.

På tross av mulig meningsslitasje i enkelte kanaler lanserer Kommunikasjonsforeningen over sommeren sin egen blogg. En bransjeblogg som skal by opp til faglig debatt og bli en arena for meninger mellomutgivelsene av bladet du nå holder i hånden. I løpet av sommeren skal vi være på plass og vi lover å holde oss til faget kommunikasjon og PR. Flere bidragsytere fra alle deler av bransjen skal være delaktige på bloggen.

De skal dele sine meninger og tanker innefor relevante faglige områder og vi tror det er et behov der ute, et behov for å diskutere. Bare det siste året har det nemlig skjedd noe innen fagfeltet når det gjelder å debattere eget fag online. Frykten for å mene, poste og kommentere er ikke det den en gang var. Der det tidligere ble tvilt på egen faglighet, rolleblanding og mot til å mene tør nå stadig flere. Selv om E24 nylig gjorde et poeng av at landets kommunikasjonsledere, og spesielt de som leder byråene, var for dårlige på de sosiale nettflatene, er debatten og dialogen faktisk mer levende enn noen gang.

Flere blogger har den siste tiden hatt livlige debatter om alt fra vårt omdømme, talspersoner og bruken av begrepet PR. Denne utviklingen vil vi som forening bidra til og vi ønsker at enda flere stemmer blir etablert i bransjen, samtidig som vi håper stadig flere medlemmer kaster seg på ordskiftet.

Vi gleder oss – kjør debatt!

Reklamer